Personelig

Litt bloggtips

Enkelt og stilrent design.
Det er ingen som vil lese en blogg som er full av neonfarge, det fører til ingenting annet enn hodepine. Ha et stilrent og enkelt design, som gjør at det er fokus på for det meste innleggene dine, og ikke designet. Noen design jeg liker er de Kristina Andersen, Annette Haga, Stine Steen, Caroline Berg osv har.

Skrivefeil og smileys.
Er noe ikke så mange er noe fan av. Les igjennom innleggene dine, og rettskriv så godt du bare kan. Heller ikke overdriv bruken av smileys i et innlegg. Det er greit med noen, i noen innlegg - men ikke helt konstant. Det blir ganske slitsomt å lese :Ppp XDD hehe ;);)

Bilder.
Dette må være den viktigste regelen i en god blogg. Gode bilder, lyse og fine farger. Prøv å ha et kamera som gjør bildene bra, og unngå å bruke konstant bruke webcameraet du har kun fordi det går raskt. Skal man ha en god blogg, så må du sette ned tid til den. Ha med det kameraet ditt på tur, uansett om det er iphonen, et kompakt eller verdens dyreste speilrefleks. Ta det med - la leserne se din hverdag! Du må også variere bildene dine, er ikke veldig gøy å se 5 bilder av deg i samme vinkel i vært innlegg.

Varierende innlegg.
Ikke alltid ha "wants"-innlegg. Hverdag, foto, meninger, video, quotes og alle andre mulige innlegg er ting du burde ha inn på bloggen din - om det passer inn. Det å kun bare blogge om en ting blir ofte ganske kjedelig, med mindre hele bloggen er en temablogg på et slags vis. Varier bra! 

Pass på lengden.
Det er ingen som har ork til å hele tiden lese innlegg som er 10 avsnitt hver gang. Som Kristina Andersen sier så er det greit å holde seg til fire eller mindre avsnitt i vært innlegg, med mindre det er en grunn til at det skal være lengre.  

Vær deg selv!
Det å herme etter andre fører aldri til noe bra! Vær deg selv, akuratt som du er, enten om du er veslevoksen eller ekstremt barnslig for alderen. Det hjelper ikke å herme etter andre, det blir bare for dumt. Vi er alle forskjellige, å det er bra og morro!

Glede

I slutten av mai får jeg omtrent sikkert vite om jeg kommer inn på media og kommunikasjon eller ikke. Jeg er så nervøs at hjertet hopper opp i halsen hver gang jeg tenker på det. Jeg velger å krysse fingre og tær på at jeg kommer inn, fordi det er virkelig det jeg ønsker.

Hovefestivalen! Say no more? Dette blir mitt første året på selve festivalen, og jeg gleder meg som en liten unge! Blir nok en sykt bra opplevelse med masse herlige artister og band. Lamb of god!!

London. Det er ikke til å glemme at jeg savner min andre hjemby ganske mye nå. Selvom jeg er virkelig lei av grunnen til hvorfor jeg skal dit, så gleder jeg meg til å se alle folkene som er der fra, butikkene og alt det fine som bringer med London. 

Eventuelt en tur til Gran Canaria. Det er ikke sikkert, men meg og moren min blir kanskje med en forening til Gran Canaria en uke. Om ikke det å se frem til varmere strøk er bra, så vet ikke jeg. Jeg vil ha sommer og varme nuu!

Dagen jeg ter ut av ungdomskolen. Kan jo høres ganske forferdelig ut, å ville reise fra alt og alle som jeg har kjent så lenge nå. Men jeg har siden syvende klasse sett frem og gledet meg til VGS. Nå er tiden straks inne, og endelig blir ting mer selvstendig. Hvordan blir det, vet jeg ikke - men jeg gleder meg!




I'm yours

You touch these tired eyes of mine
And map my face out line by line
And somehow growing old feels fine
I listen close for I'm not smart 
You wrap your thoughts in works of art 
And they're hanging on the walls of my heart 

I may not have the softest touch 
I may not say the words as such 
And though I may not look like much 
I'm yours 
And though my edges may be rough 
And never feel I'm quite enough 
It may not seem like very much 
But I'm yours 

You heeled these scars over time
Embraced my soul 
You loved my mind
You're the only angel in my life
The day news came my best friend died 
My knees went weak and you saw me cry 
Say I'm still the soldier in your eyes 

I may not have the softest touch 
I may not say the words as such 
And though I may not look like much 
I'm yours 
And though my edges may be rough 
And never feel I'm quite enough 
It may not seem like very much 
But I'm yours 

I may not have the softest touch 
I may not say the words as such 
I know I don't fit in that much
But I'm yours

Lykkefølelse

Vet du den følelsen hvor du bare går rundt, og er glad? Folk rundt deg er snille, været er flott, mørketiden forsvinner og tiden blir som regel brukt på ting som er gøy og man har lyst til? I rundt en uke nå har jeg gått rundt med en lykke følelse nesten konstant, og det er så herlig at jeg omtrent ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg!

Et av innleggene jeg laget før 2012 meldte seg, var at dette året skulle bli mitt år. Til nå, så har det omtrent blitt det. Mennesker med dårlige innvirkninger er omtrent ute av livet, og jeg har funnet mange andre fine venner som jeg er blitt utrolig glad i, og stolt over å være kjent med. Til nå, så ser det ut som søknaden på vidregående skole går akuratt min vei - takket være leger, PPT vgs og lærere som gjør alt for at jeg skal komme meg inn på mitt første valg. Det er jeg utrolig takknemelig for!

Jeg har alltid vært litt overdrevent glad i musikk og sprell, og Hove skal bli fantastisk i år! Så mange gode artister og band som kommer, og favoritten er definitvt Lamb of God. Jeg klarer virkelig ikke vente lenger, jeg har så lyst til at sommeren skal komme nu!

Jeg er bare så glad for tiden, og all negativitet prøver jeg å skyve vekk i disse dager. Det er mer positivt i livet mitt for tiden enn det er negativitet, og det skyver man vekk alt man kan. Er så glad for at ting endelig går supert! 


Sukk

Tommel opp for at vi straks er i midten av uka, og at onsdager er en fin dag. Dessuten er tirsdagen ferdig, som er en av de to tyngste dagene i uka. 

Tommel ned for at jeg er så innmari skolelei og egentlig bare vil gi opp siden alt er vanskelig for tiden. Så er det snart masse tentamener og eksamen - Hvordan skal dette gå?

Tommel opp for at du gjorde dagen min komplett, og at jeg nå sitter og smiler omtrent hele tiden. Å at jeg gleder meg til jeg kan snakke med deg igjen i kveld.

Tommel ned for avstand.

Tommel opp for at reguleringa er av, og at jeg skal ta av den siste biten 7. mai!

Tommel ned for rotete rom.

Tommel opp for at jeg snart fyller år. Sweet 16!


Bryr du deg om verdenen?

Om du gjør det, så tar deg 30minutter til å se på vidoen jeg legger ut under. Vi lever i et land der vi har råd til det meste, vi har mennesker som bryr seg, en regjering som behandler oss vell og vi har mat på bordet. Men vi er egoistiske, og vil bare ha mer. Vi vil ha en mac, en ny mobil og vi vil være populære blant dem rundt oss. 

Det er mennesker der ute, som har det mye værre enn oss - mennesker som blir behandlet som om de er usynelig. Det er på tide å stoppe det. En mann med navn Kony kidnapper barn, og om de ikke gjør som dem sier: så blir dem drept. De får våpen, og er nødt til å ta liv av andre mennesker, til og med sine egne foreldre. 

2012 er året hvor Kony skal bli arrestert, og viss vi står sammen - så kan vi klare det. Del videoen på bloggen din, facebook, twitter eller et annet sted der du holder til, kjøp et armbånd (HER). Vis at DU bryr deg.

Kronisk trøtt

Det er vondt å være sliten og trøtt konstant. Det er slitsomt å være kronisk trøtt, og aldri klare å få energien helt på til hundre prosent. Jeg vil så gjerne gi mer enn det jeg gjør, men det er ikke lett når det jeg gir er alt jeg har.

Å være kronisk trøtt er helt forferdelig i en normal hverdag med masse skole, og trening. Etter en skoledag, så legger jeg meg i sofaen og sover helt til klokka er fem - for da blir jeg som regel vekket av moren min som sier at det er middag. Når jeg faktisk har våknet litt, så må jeg bruke den lille energien jeg har igjen på å gå ned og trene i en times tid. Noe som er vondt og slitsomt. Jeg har lekser jeg egentlig er nødt til å gjøre, men kroppen min lar meg ikke få energien til det. Så det blir som regel til at jeg omtrent ikke har noe annet valg enn å droppe det - for å faktisk klare å holde meg litt våken.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne gjort noe som helst. Fordi den hverdagen jeg lever nå er så asosialt at jeg ikke har ord. Jeg har ikke et sosialt liv, fordi arbeid som må gjøres tar all energien ut av meg. Å slik har det nå vært i flere år, jeg har rett og slett null ork til venninebesøk etter skolen. Etter en overnatting, så er jeg utslitt.

Så i dag er en slik dag. Hvor jeg bare vil legge meg og sove i noen uker. Få opp all energien igjen - helt til hundre prosent. Sånn at jeg kan bruke den i noen uker, uten noe problem. Om jeg bare hadde hatt den sjangsen.

Irriterende

- "Skjønn blogg, kommentere min? :)<333" Jeg klikker veggemellom hver eneste gang, og det værste er at det begynner å komme mange! Jeg går ikke en gang inn på bloggen din når du sier sånn, og godkjenner kommentaren din gjør jeg heller ikke. Dø.

- Alt for tykt hår. Jeg hater håret mitt, mens alle andre forguder det. Det er så tykt at det er ingenting annet enn et eneste strev å holde på med hver eneste dag. Jeg må serriøst droppe ytterjakka kun fordi håret blir ultraflokete. 

- Når folk ikke kan klare å svare på meldinger, Hallo. Du har en mobil for en grunn, liksom.

- Kamerater og venniner som leser bloggen min opp for meg, og er på den når jeg er til stede. (Øyvind...). Det er så irriterende og kleint! Fysj skamme seg.

- Når skapet er fullt og man har ingenting å ha på seg. Må virkelig planlegge antrekka før jeg legger meg, for jeg er alt for daff med så mye i skapet... he-he-he. 


Posering i pysjamasbukse er LOV. basta bom.

Facts

♥ Jeg elsker å ha det ryddig, men jeg hater å rydde. En veldig ufin kombinasjon, sånn egentlig..

♥ De beste hendelsene som skjedde meg i 2011 var at jeg ble tante og fadder til fineste Oliver, og at jeg var så heldig å oppleve blant annet In flames & Trivium med broren min i spektrum!

♥ Før var jeg blodfan av Tokio Hotel, stilen fulgte selvfølgelig med..

♥ Er i stor tvil om jeg vil bli fotograf eller webdesigner. Kanskje en kombiasjon? 

♥ Jeg er mildt sagt shoppinggal. Jeg hater å bruke penger, og er mest på salg - men når jeg er først er ute i byen, så må jeg ha med meg noe hjem... veldig sjeldent lurt egentlig.

Før/Etter

Scoliosis sos

Det var på senåret at vi fant ut om klinikken som lå i London. Scoliosis sos. Det kom veldig spontant, da moren min hadde sett litt på det og hørt om det via ryggforeningen her i Norge. Med litt snakk, hadde vi plutselig fått time til en konsultasjon i London. Etter en time innom klinikken i høstferien, så var det bestemt at året 2012 skulle begynne med hardtrening for rygg, i Woodbridge, Suffolk.

13 januar, så reiste vi med fly fra Kjevik til København, til London. Vi brukte noen dager i London før vi reiste mot huset vi har leid. Det er helt fantastisk koselig her nede, i det lille nabolaget vi har her. Det å se naboer gå rundt i gatene her er ganske sjeldent, men koselig er det likevel. Jeg ler godt inni meg når jeg vet at dere sitter der hjemme med snøstorm i Arendal, og vi sitter her med sterk sol på himmelen og nesten ti varmegrader.

Treningen er hard, og mye hardere enn jeg hadde forventet. Jeg hadde hørt at treningen var lang, men at det ikke var en treningsøkt man kom til å svette av. Det skal jeg love at man virkelig gjør! Vi bruker masse utstyr, og det som alltid er med i øvelsen er en ribbevegg. Jeg trener sammen med tre andre, som er eldre enn meg. Til mandag kommer det enda en.

De første dagene klarte jeg helt ærlig ikke takle det. Det var vondt, og det var alt for mye fokus på en diagnose jeg har ignorert så mye som mulig. Plutselig var det masse tester, informasjon, fakta og gudene vet hva. Jeg kollapset ganske mye sammen, men jeg har hatt herlig familie og jeg vet at jeg ikke er alene her jeg er. Jeg har nå sett bilder av ryggen min, både fra siden og bakra. For meg var dette mye værre enn jeg trodde. Klumpen på ryggen min har for meg bare vært en lite plage når jeg sitter på en stol, at det er ubehagelig. Men det var større enn jeg trodde, og det er vondt å se opp på bildet som er av ryggen min - som henger på ribbeveggen jeg har her. 

Det er to terapauter som gir oss all informasjon, viser treningsøkter og gir oss informasjon. Jeg er veldig glad for at det er Jason og Joseph som trener oss opp, da de tar ekstremt hensyn og tar inn humoren inn i treningen. Jeg er veldig sjenert med engelsken min her nede, da det er masse nye ord og veldig legete ord (..). Så de hjelper meg så mye de kan, viser og forklarer, og gjør ting litt morsommere.

Jeg håper at med treningen at ryggen blir bedre, og at jeg kan få en mye bedre selvtillit enn det jeg har. Jeg håper også at alle peroner der hjemme kan fortsette å respektere meg, selvom jeg nå mest sannsynelig komme til å sitte i mitt eget hjørne i gymmen for å ha egen gym.  Å at alle fortsatt har respekt nok for meg, at de ikke gir meg kommentarer men heller er ærlige og spørr om det er noe man lurer på. Jeg er ikke redd for at folk lurer, og jeg svarer med glede på det jeg vet.

Nå er jeg allerede halveis, og om to uker sitter jeg hjemme igjen. To uker til jeg skal gi alle venninene en god klem, for jeg savner dere så utrolig mye. Jeg savner familien min, lærerne mine, skolen, dyra og alt som egentlig er hjemme. Jeg angrer ikke på valget med å dra hit, for nå kan jeg endelig starte en litt bedre hverdag - selvom det er bare meg og mine nærmeste som merker det. 

Å endelig føle seg velkommen

Jeg ble møtt opp i klinikken av masse hyggelige mennesker, som jobbet der og skal bruke de neste fire ukene på å få meg, ryggen min og to andre til å bli bedre. Vi fikk massevis av informasjon, og for at man enkelt og greit skal kunne forklare informasjonen: Det var som å lære om kroppen i naturfag: på engelsk. Med andre ord så var det mange vanskelige ord, veldig mye informasjon på en gang og det var vanskelig å svare på spørsmål.

Men vi fikk høre litt og litt om de som jobbet der, og jeg fikk også høre historiene til de to andre som jeg er så heldig å få trene sammen med. Jeg var dessverre så uheldig at jeg kollapset litt sammen når jeg skulle fortelle mitt eget på engelsk etter så mye fokus på en diagnose jeg har prøvd å ignorere. Men de tok det greit, og støttet meg opp igjen.

Det er ekstremt godt å føle seg velkommen, og vite at jeg ikke er den eneste her som faktisk har vondt og er både psykisk og fysisk sliten av alt sammen. Jeg kjenner godt på kroppen at disse fire ukene skal bli slitsomme og vonde - men jeg skal gi alt: fordi jeg skal ha en frisk rygg.

London!

Jeg vil aldri splittes

Når jeg tenker tilbake på barneskolen, så gikk jeg mesteparten av tiden uten venner. Jeg gikk rundt og så mørkt på alt & ingenting, og brukte ikke tiden jeg hadde på å prøve å få seg nye venniner. Mørke klær, mørkt hår og en dyster oppførsel var det som følgte meg sammen med mobbingen. Jeg har ikke tenkt over hvor mye venner egentlig betyr, før nå.

Det siste halvåret har jeg prøvd å tvinge av meg at jeg skal være sjenert. Jeg har fått enda mer kontakt med fine mennesker, som går på skolen min - og utenfor. Personer jeg aldri trodde jeg noen gang kom til å få kontakt med kommer til meg for å fortelle at de er glad i meg. Å tanken på at jeg nå blir borte fra dem alle er her forferdelig.

Det å se dem minst fem ganger i uka er blitt en vane, og jeg kjenner det gjør vondt langt inne i hjerterota når jeg tenker på at Maria, Sharifa, Ida, Anniken, Madelen, Linn Maritha, Hilde, Julia og alle andre jeg blir nødt til å være borte fra. Lenge leve internettet, sier jeg bare.

Blir alt for emosjonell når jeg skriver dette, haha. Det er utrolig hvor mye vennskap betyr, at man har noen som er der for deg gjennom tykt og tynt, fysisk og psykiske moments. Jeg er ekstremt glad i hele gjengen 


Hvorfor jeg drar til England

Jeg får daglig spørsmål av lesere, venner og bekjente om hvorfor jeg reiser til England og blir der en måned. For 2-3 år siden fikk jeg vite at jeg har skoliose, altså skjev ryggrad. Jeg gikk med korsett, men til uten nytte. Jeg går ikke rett, ryggen gjør vond og jeg vil unngå operasjon. Nå reiser jeg til England for å være på en klinikk, og trene 6timer om dagen i fire uker.  Dette er for å rette opp ryggen min, og kanskje forbedre den på røngten bildene.

Grunnen til at jeg har skoliose er på grunn av en annen diagnose jeg har, som er sjelden og går utover hele kroppen. Er ikke alltid like lett å takle, og det er rart å tenke på, for å være ærlig. Men jeg prøver å gjøre det beste ut av det.


Om du ser bak på ryggen min her, så ser du en slags "pukkel".

Nyttårsforsetter 2012

Drikke ca 2 liter vann hver dag.
Viss det er noe jeg er dårlig på, så er det å drikke vann. Vann er godt for humøret, tennene, huden, håret og hele kroppen i seg selv! Ut med brusen, nå skal vann inntas.

Bli en flink blogger.
Hihi, er jo lov å prøve! Skal bli flinkere med outfits, innkjøp, hverdag, fotografier og kanskje til å med videoblogger...? Who knows :-)

Være flink med treningen.
Jeg er dessverre så uheldig at jeg ikke kan gjøre den treningen jeg har lyst til, men da får jeg gjøre så godt som mulig ut av det å trene hardt og mye med den treningen jeg får tildelt i England.

Leve livet, være lykkelig og positiv.
Livet er nå, ikke neste år. Nå skal jeg være spontan, gjøre de tingene jeg har lyst til og leve livet slik jeg vil. Det er dessuten nå livet er, ingen grunn til å vente! 

Hva skjedde i 2011

Totusenogelleve har vært et trist, vondt, fint og fantastisk år. Det har skjedd mye forandringer i livet mitt enn det jeg trodde kom til å skje når året startet. Jeg har gjort ting galt, og jeg har gjort ting riktig. Ting jeg har angret på, og ting jeg aldri i livet kommer til å angre på. Ting jeg vil glemme, og ting jeg aldri skal glemme. Alt i alt, så har 2011 vært et av de beste årene på lenge.

Jeg konfirmerte meg, og ble endelig femten år. Ble tante for tredje gang, og var utrolig heldig som fikk lov å bli fadder. Jeg hadde stor kjærlighetssorg, og jeg har virkelig skjønt at Maria er der for meg i tykt og tynt. Jeg har blitt singel for første gang på tre år. Jeg har fått meg utrolig mange fine nye venner, vært hyper og utadvent. Jeg får sakte, men sikkert sjenertheten min vekk, yess!

Jeg har møtt noen fantastiske mennesker: Marie, Marte, Donna, Martine, Øyvind, Sam, Rickard, Parisa og mange andre fine mennesker jeg har blitt utrolig glad i. I løpet av året har jeg vært på 8 konserter. Jeg har reist til Oslo med broren min, vi to alene. Jeg har vært I london, en fantastisk fin opplevelse.

Juleball, fine karakterer og andre morroheter har ført meg igjennom. Dette året har vært noe av det særeste jeg har vært igjennom. Jeg gleder meg til 2012, det skal bli mitt år.

Jeg savner London

Jeg savner varmen, de lette klærne, masse shopping, masse folk, de koselige og gamle hotellet, engelsk frokost, touristbussene, London eye, Oxford street, den gode isen, Big Ben og alt som hører til London. Jeg klarer nesten ikke tro at under en måned, så reiser jeg tilbake til England og skal bo der i en hel måned. Hvor jeg ikke kan legge meg i min egen seng på en hel måned. Det blir rart, men jeg gleder meg utrolig mye!

A wake up call

About

Silje Femten Sørlandet Fotografi Mote Venner Kjærlighet Sitater Redigering

Equipment

Nikon D90
Nikon D60
Canon Powershot D10

Nikon 28mm f.//2.8
Nikon 50mm f.//1.8
Nikon 18-55mm 
Nikon 18-105mm
Sigma 70-300mm
Sigma 70mm f.//2.8 

Nikon fjernutløser (x3)
Stativ
Reflekskjerm 108cm
Kamerabag
Kamerasekk
Blitz (x2)

Apple Imac (27")
Hp compaq (17") 
Photoshop cs3 

Contact

Email: Siljehjensen@live.no
Flickr: www.Flickr.com/photos/siljehjensen 
Facebook: Silje Jensen



Silje, ei jente på seksten år som har en passion for mote, fotografi og web - design, og drømmer om å finne en fremtid mellom disse tre. Lever livet nå, og er klar for nye utfordringer. Elsker å være spontan, og har selvironi nok til å dumme meg ut på nettet. Mer om

Kontakt:
Siljehjensen@live.no

Legg meg til som venn HER

Bloglovin'

bloglovin

kategorier

  • Foto
  • Hverdag
  • Innkjøp
  • inspirasjon
  • Mote & skjønnhet
  • Outfit
  • Personelig
  • Q&A
  • Quotes
  • Video

  • Arkiv

    2012
    Mars
    Februar
    Januar

    2011
    Desember
    November
    Oktober

    hits